HEDDA GABLER av Henrik Ibsen

Da Hedda møtte verden

Henrik Ibsen skrev «Hedda Gabler» i 1890, og stykket hadde sin urpremiere ved Königliches Residenz-Theater i München året etter. «Hedda Gabler» er i dag et av Ibsens mest spilte skuespill, og tittelrollen regnes av mange som Hamlets kvinnelige motstykke. Ved utgivelsen vakte det imidlertid ingen stor begeistring. Samtidens teateranmeldere var delte i sin dom.

Av Siri Løkholm Ramberg, dramaturg.

Anmelderne og publikum var overrasket over at stykket i vesentlig grad skilte seg fra Ibsens forutgående samtidsdramaer, de såkalte «problemdramaene», som innledes med «Samfundets støtter» i 1877 og følges opp at «Et dukkehjem» (1879) og «Gengangere» (1881). I disse stykkene behandler han blant annet seksualitet, kvinners stilling, samfunnsmoral og kristen dobbeltmoral. Han retter søkelyset mot det han regnet som uheldige forhold og tendenser i samtiden, som publikum kunne fortsette å drøfte etter teppefall. Det er både det at han tok opp disse temaene, og måten han gjorde det på, som skapte debatt. Vi finner ingen slike umiddelbare kampsaker i «Hedda Gabler».

I forkant av utgivelsen skrev Ibsen i et brev til sin franske oversetter at «det er i dette stykket ikke egentlig såkaldte problemer jeg har villet behandle. Hovedsagen har for mig været at skildre mennesker, menneskestemninger og menneskeskæbner på grundlag af visse gældende samfundsforholde og anskuelser».

Ibsen hadde på dette tidspunktet etablert seg som en internasjonal dramatiker, og «Hedda Gabler» ble anmeldt i utenlandsk og nasjonal presse. En av de aller første anmeldelsene var ført i pennen av den britiske kritikeren Edmund Gosse, som vier mye plass til Hedda-skikkelsen, og spår at «doubtless there will be scarcely less discussion over the ethics of Hedda´s final resolve than there was over those of Nora, when she slammed the front-door». Og diskusjon ble det. Noen anmelderne var nådeløse i sin dom over Ibsens stykke. Andre stilte spørsmål ved om hvorvidt han hadde skildret et realistisk kvinneportrett. Hun ble blant annet omtalt som «et uhyggelig fantasifoster» et «uhyre i kvindeskikkelse», og «en vampyr i modernisert skikkelse».

Debatten om hvorvidt Hedda Gabler var en troverdig karakter ble så opphetet, at brosjyren Har Henrik Ibsen i Hedda Gabler skildret virkelige kvinder? ble anonymt utgitt. Kvinnen bak var den norske forfatteren Hanna Andresen Butenschøn, som mente at Ibsen går til dypet av menneskesjelen, der «et lidet rum, forunderlig mørkt og hemmelighedsfult, viser seg». Hedda Gabler er nok «mørk, uhyggelig (...), men hennes handlingsmønster er fullt forståelig.»

Flere pekte på at Hedda Gabler var en unorsk karakter. Aftenpostens kritiker skrev at: «Hedda Gabler hverken forstaar vi eller tror vi paa. Hun er ikke i slegt med de mennesker, vi kjende, mindst af alle i de omgivelser, hvor hun er hensat, paa hjemlig norsk grund.» På samme tid mente anmelderen i den franske avisen Le Figaro at «denne borgerlige tragedie ikke staar paa højde med den store digters tidligere arbejder», med den begrunnelse at «denne Hedda forekommer mig at være noget for skandinavisk (...) for at forstaa Ibsen maatte man leve i Norden».

Helt siden 1890 har mange forsøkt å finne ut av gåten Hedda Gabler. Hun har blitt oppfattet både som et produkt av sin tid, i et såkalt kondisjonert miljø som ikke gav henne noen oppgave og dermed gjorde hennes tilværelse uutholdelig, samtidig som enkelte opplever henne som et tidløst psykologisk tilfelle, i sin fundamentale utilfredshet. Om man legger vekt på det ene eller det andre, om man oppfatter Hedda Gabler som norsk eller ikke, et produkt av sin tid, forut for sin tid eller tidløs – har hun vist seg enormt slitesterk. Kanskje nettopp fordi vi – i likhet med datidens anmeldere og publikum – ikke er ferdige med å forsøke å besvare disse spørsmålene knyttet til Hedda. Samtidig har Hedda selv har hatt tiden på sin side, og vist seg å være en av Ibsens kanskje mest interessante dramatiske personer.