På slutten av 1800-tallet, under arbeid med å registrere kulturminner i Randaberg, kom konservator Tor Helliesen ved Stavanger museum over en lav, vid haug på Viste.

Lokalt ble denne haugen kalt for Kirkemuren, Kirkevangen og Kirkehaugen. Marka nordafor hadde navnet Kirkebakken, mens marka sør for haugen ble kalt Kirkeåkeren. 

Gårdeierne fortalte til konservatoren at de ved graving i den østlige delen hadde funnet flate steiner og kalk. Helliesen foretok derfor en prøveundersøkelse i haugen og støtte på en tykk steinmur. Dette førte til full undersøkelse høsten 1898.

En hvitkalket kirke

Det finnes ingen skriftlige kilder om Vistekirka, men i Rogaland er det opplysninger om 19 steinkirker fra middelalderen. Av disse er grunnflaten kjent i 16 kirker.

Vistekirka (innvendig) er cirka 60 m2 og er av de minste. Bare Orrekirka er mindre. Likevel må den ha vært et imponerende syn i sin samtid, hvitkalket på et høydedrag og godt synlig fra sjøen.

Det er ikke kjent når kirken begynte å forfalle til ruin, men materialer fra kirken finnes i flere hus og lagerbygninger på Viste. Stein finnes i grunnmurer, og større steinheller er blitt trappesteiner. At det i det hele tatt finnes gjenstående vegger, skyldes "at gårdens eiere har ved tinglest dokument forpliktet seg og gårdens seinere eiere til ikke å ødelegge kirkefundamentet." (Kilde: Helliesen/Haug og heidni, 1-2016)

- Det er vanskelig å gi eksakt datering

Siden kirka ikke er nevnt i skriftlige kilder, og det heller ikke er funnet steiner med ornamenter eller profiler, er det vanskelig å gi en eksakt datering.

Mynter funnet i ruinene kan tyde på at kirka kan være eldre enn siste halvdel av 1200-tallet og i bruk så seint som i 1355−57. Men da kun nedre del av muren er bevart, er det vanskelig å datere ut fra byggeskikk.

Det kan imidlertid se ut som om kirka har vært oppført i både romansk og gotisk stil. Steinene i muren er liggende (romansk byggeskikk), bortsett fra i den nordre veggen, hvor de står på høykant. Dette kan tyde på gotisk byggeskikk, som ble introdusert i Norge hovedsakelig på 1200-tallet.

Før restaureringsarbeidet startet, ble det tolket til at steinene var plassert slik i forbindelse med tidligere restaurering. En vurderte da å legge steinene flate - det vil si med lagdelingene horisontale i forhold til murlivet (som er den synlige delen av muren, utsiden), slik at de kunne bli mer stabile på murkronen. Imidlertid ble det funnet opprinnelig kalkmørtel i murkjernen i det nordvestre hjørnet, som er formet på baksiden på noen av steinene.

Om ruinen gjenspeiler to ulike byggeskikker som har vært i bruk samtidig, og om steinenes plassering er tilfeldig, eventuelt om den nordre veggen er ombygd og restaurert på 1200-tallet, vet vi ikke og må derfor stå ubesvart.

Konservator og kunsthistoriker Jan Hendrich Lexow (født 1918 i Bergen, død 1995) ved Stavanger museum skriver i sin artikkel om middelalderens steinkirker i Rogaland, at: «Da avstanden til sognekirken på Randaberg er relativt liten, skulle en tro at den er eldre enn denne, som første gang nevnes i 1316».

Han skriver videre at: «Sokneinndelingens historie i fylket er ennå ikke undersøkt, men stort sett var vel oppdelingen fullført omkring 1200, og i så tilfelle må ruinen dateres til 1100-tallet, noe den store enkelheten kan tyde på».

Også Helliesen skriver at «denne steinmur er sannsynligvis levning etter en meget gammel kirkebygning, hvorom der ikke haves nogen historisk efterretning». Helliesen henviser til professor (arkeolog, stedsnavngransker og historiker) Oluf Rygh (født 1833 i Verdal, død i 1899) sine meddelelser om at det allerede i 1316 omtales en prest fra Randaberg. I 1343 nevnes Randaberg sogn, med andre ord har sognekirken etter dette ligget på gården Randaberg. Rygh konkluderte med at kirken på gården Viste, muligvis har vært en eldre kirkebygning.

Randabergkirka omtales som sognekirke, som betyr at Vistekirka, i hvert fall i den siste perioden, har vært ei høgendeskirke for eierne på Viste. (Ifølge Store norske leksikon er høgendeskirke en "privat kirke som en storbonde (i norsk middelalder) bygde på sin egen gård").

Funn i og rundt kirketufta før og under Helliesens undersøkelse

Lokalbefolkningen opplyste Helliesen om at det et stykke innenfor den østre enden av muren (det vil si den delen av tufta som er ødelagt) hadde vært anlagt to til tre gravkister, cirka 3 meter lange (5 alen) som lå i samme retning som kirka. Disse var noe nedgravd i grunnen, slik at bare 30 cm av sidesteinene stakk over markoverflata. Hver kiste var kun dekket av en overhelle. I kistene fantes fire til fem menneskeskaller og flere mindre bein. Alt ble kastet.

Også mellom kirkemuren og Krosshaug (cirka 30 meter østnordøst - se i kart over) hadde man ved graving i jorda ofte funnet menneskebein. Det ble i tillegg opplyst om funn av et par redskaper av stein, som Helliesen tolket som økser. Det var imidlertid kun den vestlige veggen med inngangsparti, og den søndre muren, som var bevart i sin helhet.

Ifølge Helliesens beskrivelse er murene utvendig og innvendig hovedsakelig bygd opp av flate, cirka 25 cm tykke, steiner av kvartsskifer som har sine naturlige kanter og flater. Mellomrommet, som er fylt med småstein og alminnelige rullestein, er sammenbundet med kalk til en sammenhengende fast masse, såkalt kistemur. Murens hjørner, samt døråpning, var ifølge Helliesen kantet med bearbeidet kleberstein uten ornamenter. (Kilde: Haug og heidni, 1-2016).

Under undersøkelsen ble det funnet en liten sølvmynt, bestemt til biskopmynt fra Dorpat (Tartu i Estland), datert til 1355−1357. Videre ble det rett utenfor den søndre langmuren påtruffet to lange steinheller, den ene på midten og den andre cirka 3,5 meter fra det sørvestre hjørnet. En lignende steinhelle lå rett overfor sistnevnte og utenfor den nordre langmuren. Disse tolker han som mulige overliggere til vinduene. I nærheten av hellene lå flere bruddstykker av firkantete kleberstein som sannsynligvis har tilhørt vinduskarmene. Utenfor døråpningen lå flere store, enkle steinheller.

Under en av disse fantes en del menneskebein. Ingen av disse beina ble tatt vare på. I ruinen fantes også en hel del dyrebein fra hest, ku, svin og hund.

Tilbakeføring av ruinen til status 1898

Eldre foto, fra 1898 og 1957, viste at veggene var forfalt og delvis kollapset i løpet av årene. Videre har tilvekst av torv gjort at nedre skift av murverket har grodd ned. Helliesen målte høyden på murene til å være 0,86 meter. I 2015 var den mellom 0,50 og 0,70 centimeter.

I forbindelse med Riksantikvarens nasjonale ruinprosjekt fikk Arkeologisk museum UiS innvilget midler til å foreta gjenoppbygging og restaurering av ruinen tilbake til slik den framsto i 1898.

Planlegging og gjennomføring ble gjort i samarbeid med Riksantikvaren. I 2014 leide Riksantikvaren inn et firma til å lage en fotogrammetrisk filmsnutt, samt digitale profil- og plantegninger av ruinen, noe som gjorde restaureringsarbeidet enklere.

På sensommeren 2015 startet restaureringsarbeidet.

Først ble torven rundt murvangene (frittstående murflate) forsiktig fjernet med minigraver, og utrast stein ble samlet og lagret i nærheten av den veggen der de ble funnet. Inngangspartiet ble utgravd for hånd, og et hellelagt inngangsparti framkom. Deretter ble alle vegger grundig dokumentert med foto og tegninger. Torv og jord i murkjernene ble fjernet, og eksponerte kalkmurkjerner og andre funn ble dokumentert og målt inn.

Selve gjenoppbyggingsarbeidet innebar at vegg for vegg i de kollapste områdene ble demontert og remontert.

Funn gjort ved restaureringsarbeidet

Som det framgår av fotoet fra 1898 (under), er det pløyd inne i kirkerommet, det vil si at ingen funn ligger på sin opprinnelige plass. Det ble likevel funnet nok en mynt, preget i siste halvdel av 1200-tallet.

De tre hellene, som Helliesen omtaler, ble alle funnet. Også klebersteinsbiter, som han beskrev. Det ble i alt plukket opp 16 uornerte biter med mer eller mindre bearbeidede overflater.

Også på Vistekirka må det, som på de øvrige middelalderkirkene i Rogaland, ha vært innramminger av kleberstein rundt døra og vinduer. Videre ble det konstatert fire hjørnekvader (forsterking av hjørner) av kleber, på begge sider av inngangen innvendig og nederst på hver ende i vestveggen. Helliesen tolket i tillegg de to hjørnesteinene ved inngangen (utvendig) som kleberstein.

Ved undersøkelsen i 2016 ble det funnet mye dyrebein, i tillegg til moderne keramikk, jernskrot og plastikk.

På grunn av dårlig tilstand på kirkeruninene, var hensikten med prosjektet å tilbakeføre kirkemurene til sin opprinnelige tilstand.

Målsettingen var denne:

• Tilbakeføre murverkets utseende til Helliesens dokumentasjon (ved hjelp av tørrmuringsteknikk).
• Fjerne overgrodd torvlag rundt murvanger og i kirkerommet (med andre ord å senke bakkenivået til Helliesens dokumenterte nivå).
• Tørr remontering av stein (for å reversere kollapser) og stabilisere murverket (ved å lage et nytt, egnet toppdekksystem).

Beskrivelse av arbeidet som ble utført:

• Arbeidet på ruinveggene var delt opp i to faser. (1) Nordveggen (sammen med nordre del av vestvegg) og (2) søndre veggen (sammen med søndre del av vestvegg og østre vegg).
• Før en startet ble det utført grundig fotodokumentasjon. Utraste steiner som lå på bakken, eller oppå murkjernen, ble samlet og lagret nær veggen der de ble funnet. Torvlaget langs ytre og indre murvanger ble fjernet. Dermed ble bakkenivået likt det nivået som opprinnelig ble dokumentert av Tor Helliesen i 1898. Dette avdekket nedre skift av murverket.
• Torvlaget og jord i murkjerner ble fjernet. Det ble utført dokumentasjon og oppmåling av eksponerte kalkmurkjerner og registrering av andre funn.
• Det ble utført systematisk markering, demontering og påfølgende remontering av murverket i de kollapsede områdene. I remonteringsarbeidet ble det anvendt standard tørrmuringsteknikk og egnet håndverktøy. Murlivet ble gjenoppbygd, slik at det framstod visuelt likt murverket på de historiske fotografiene.
• Veggene ble stabilisert med bruk av små pinning-/kilesteiner (der det var behov).
• Torvlaget i kirkerommet ble fjernet og lagret slik at den kunne brukes som en del av toppdekkesystemet.
• Det ble lagt nytt «toppdekke» av fiberduk, bentonitt, jord og tidligere bevart torv. Torvlaget ble plassert og festet med bruk av biologisk nedbrytbar netting, og fikset med plugger.

Hvem var så konservator Tor Helliesen?

Tor Helliesen var en norsk entomolog (entomologi er læren om insekter). Han ble tidlig interessert i naturen og insekter. Som ung samlet han insekter på Østlandet. Han ble medlem i Norsk Entomologisk forening i 1905, og i 1881 tok han matematisk-naturvitenskapelig eksamen ved Universitetet i Kristiania.

27 år gammel (1882) ble Tor Helliesen ansatt som konservator ved Stavanger museum, der han dekket et bredt fagspekter - i tillegg til insekter, edderkoppdyr og annen naturhistorie ved de naturhistoriske samlingene. Han hadde også ansvar for den etnografiske samlingen og oldsaksamlingen. (Kilde: Wikipedia).