Steinaldermannen - eller Randabergmannen - på torget i Randaberg sentrum er laget av kunstneren Arne Durban. Skulpturen ble avduket 23. september 1989.

Slik ble avdukningsseremonien skildret i Bygdebladet 23. september 1989:

- Vårt nye samlingsmerke. Det ble folksomt på torgplassen da klokken nærmet seg middag den 23. september. Brosteinen svartnet av fottøy som vippet opp og ned for å gi hodene en sjangs til å overvære avdukingen av den alt så berømte "innflytteren". Åpne munner gapte om kapp med forventningsfulle og nysgjerrige øyne da ordføreren lot presenningen falle for "Steinaldermannen", randabergslektens opphav og historiske avbildning.

Historien bak skulpturen. Under avdukinga på torget i Randaberg sentrum i september 1989 var kunstnaren sjølv, Arne Durban, til stades og fortalde om verket og arbeidet med dette. Sokkelen som skulpturen står på, er laga av stein frå Randaberg. - Han levde under andre livsbetingelser, sa kunstneren Arne Durban, om skulpturen under avdukingsseremonien. - Med jakten og fisket som eneste muligheter, måtte han virkelig sloss for å opprettholde livet for seg og sine. Livskampen preger derfor hans magre, men kraftige skikkelse. Han står og speider ut i en hard verden, vel vitende om at det er hans krefter og hans mot som avgjør framtida. Dere har fått en barsk figur som står til omgivelsene her ute på Randaberg.

Ivar Walde, formann i kulturstyret fortsatte slik: - I dag er det en merkedag. Det er fordi vi idag setter et merke. Det er et merke som skal stå i år - i tiår - i generasjoner. Det er et merke for framtida. Merket heter "Steinaldermannen".

Hvorfor et slikt motiv - fra en fjern fortid? Alle ting har en begynnelse; så også "Steinaldermannen". Den første som jeg hørte framførte tanken var Erling K. Sømme. I kulturstyret i forrige periode tok han gjentatte ganger opp tanken om et monument - et merke - for å markere Randaberg sentrum og Randabergs historie.

Likevel var det ordfører Oddvin Mørch Rogstad som konkret satte fram tanken om "Steinaldermannen". Han fikk - heldigvis - respons hos et kommunestyre som så et behov for en markering. Han fikk også respons hos billedhogger Arne Durban - som har gitt ideen den kunstneriske form. Til ham retter jeg en spesiell takk og en varm hilsen. - La oss håpe at dette merket - denne "Steinaldermannen" - blir et minnesmerke. La den minne oss om at blant de tidligste far etter mennesker finner vi like ved her - i Svarthola (Vistehola). Denne statuen - dette merket - vil mane fram en ydmyk undring i oss alle over menneskenes ferd gjennom historien; i lengsel etter trygghet. La dette merket minne oss om den veldige skaperkraft som har vært et iboende trekk hos menneskene fra de tidligste tider.

"Steinaldermannen" vil oppfattes som et minnesmerke, men vil også stå her som et samlingsmerke. Han er gitt den mest sentrale plassering i kommunen; han står vendt inn mot sentrum, - og i eit nytt sentrum - et sentrum som er i utvikling og som markerer en samlingsplass for oss alle i mange sammenhenger; til 17. mai-fest, til marknadsdager, til kvardagane. Således er han også et merke som vi setter idag for framtida. La oss håpe at han vil stå som et kvalitetsmerke; et merke på at vi i denne bygda har vilje og evne til å videreutvikle et samfunn som er godt, som er trygt, som er framtidsrettet.

(Kilde: Bygdebladet).

Revynummer om "Steinmaen"

"Kontroversiell kunst - alltid god kunst" - Ikke alle vil være enig i påstanden. Sikkert er det i alle fall at bestillingsverket til Randaberg kommune, den etter hvert så berømte "Randabergmannen", (på folkemunne "Steinmaen") blir behørig omtalt, enten det nå er i budsjettdiskusjoner blant politikere eller i drøsen mellom engasjerte bygdefolk. Like før jul presenterte Grødem fritidsklubb revyen "Gapskratten". Og vi har stjålet fra manuset følgende ordskifte. Scenen er Sentrumstorget, og aktørene er Lars og Ola.

L: Nei, e det deg Ola. Har du tatt deg ein tur te sentrum? O: Ja, eg måtte ein tur på Handelslage å få någe fõr te kydene.

L: Javel, kos monge kyr har du på båsen nå? O: Eg har´kje merr enn 20 igjen. Kommunen har jo ekspropiert heile nordstykket mitt, så eg har mest ikkje beite igjen. L: Ja, det e skrale tier for oss bønder nå. Eg har bare 10 kyr og 2 kaniner - ja, og så kjerringa då.

O: (Oppdager skulpturen) Nei, ka e det di har satt opp her for någe? L: Å, har du´kje hørt om det? Det har jo stått i både Bygdabla´ og avisene. Det e Randabergmaen. O: Å ja, det stemme jo det. L: Du vett jo kem så står bag det forslage'? O: Ja, det e vel bossen sjøl. Men eg syns han va litt tynne og skrale i forhold til han. L: Ja, der e visst dårlige tier i kommunen. De måtte broga någe så va brogt før.

O: Då va det bere eg fekk någen kroner for å låna fogleskremsele mitt så står heima. L: Ja, det hadde vel vore bere det. Dette her mangle jo både kjød og flesk, for ikkje å snakke om någe så skjule det mest nødvendiga. O: Ja, det e jo litt uanstendigt å sedda opp någe sånt midt i sentrum.

L: Du, sei meg - så di sånn ud før i tiå, de så bodde i Svartholå? O: Det va jo någe lignande di fant, men di har nå sikkert restaurert di. Men det e jo ein trøst: Kanskje me og blir ståande her i sentrum når vår ti e ude.

(Kilde: Bygdebladet)

- Kven betalar?

- Kven betalar for "Randabergmannen?", spør Bygdebladet i dette intervjuet med dåverande ordførar Rogstad.

"Randabergmannen - skultpturen som ordførar Rogstad har tatt initiativet til å få laga, har kome i fokus att. Som kjent har kommunestyret garantert for 240.000 kroner, eit utlegg som det var meininga næringslivet skulle ta to tredjedelar av og Kulturfondet resten. I dag står framleis nesten heile summen som utleggspost på kommunen sitt skinnmagre budsjett. Me har spurt Rogstad om han framleis reknar med å få inn pengar til skultpturen, og i so fall kor mykje.

- Forutsetningen er fremdeles at denne ikke skal koste kommunen noe som helst. Prosessen med å få inn penger er i gang, og jeg kan ikke, og ønsker heller ikke, i dag å si hvor mye jeg tror vi kan få. Tidene er blitt vanskeligere siden den gang, og næringslivet har ikke lenger så god råd. Men jeg har tro for at man vil gi en del.

Beklager du i dag at du sette prosjektet i gang?

- Nei, det gjør jeg ikke. Det er så mye sneversyn her ute, alt blir målt så smått. En skal holde seg vekk fra all politikk og ikke tro en er noe. Enkelte mener jo at alt er galt i sentrum. Det vil gå med denne skulpturen som med alle skulpturer: Før den kommer opp er det mye kritikk og akk og ve. Men når det har gått en stund, er alt gjevt og ingen har vært imot.

Men du har vel forståing for at mange reagerer - når ein tenkjer på arbeidsløyse og innskrenkingar?

- Det nytter ikkje å sette saker opp mot hverande slik. Da kan du jo ta OL i Lillehammer og si at det er umoralsk, eller U-hjelp - når vi tenker på nøden i vårt eget land. Politikk er prioriteringer.

Trur du ikkje politikarane følte seg litt pressa til å vedta skulpturen. Du la jo ein del prestisje i saka?

- Det gjør jeg fremdeles, selv om det ikke er det store for meg. Jeg tror skulpturen blir en berikelse for miljøet. Men hvis politikerne har følt seg presset, må jeg virkelig spørre hva det er de driver med. Da kan det ikke være meg det er noe galt med! seier Rogstad, som vidare opplyser at kunstnaren for lengst har begynt på arbeidet med "Randabergmannen". Han vil truleg stå ferdig ein gong utpå hausten.

Politikarfleirtalet har førebels valt å halda denne utgiftsposten på utsida av sidelina - og ventar og ser og håpar.

(Kilde: Bygdebladet).

Diktet "Steinaldermannen"

Dette diktet skreiv Karthon Håland i samband med avdukinga av Randabergmannen:

Nå står han i sentrum og skuer mot Viste - Ein skjeggete, skinnkledd randabergmann. Han er nok i bygdå den fyrste og siste som vende tilbake frå steinalderland. Med klubbå i neven og musklar som svulme, han står der og speider og ser itte vilt. Det er som du kjenne instinktene ulme et sted i deg sjøl der det ellers er stilt.

Han er ein slags stamfar for osse som leve i bygdå i dag uten klubbe og skinn, og uten hans musklar og kraftige neve, men kanskje med litt av hans tanke og sinn. Her streifet han rundt den gong storskogen suste. Og villsvinet gryntet i buskar og bar. Her smaug han seg innpå mens jaktblodet bruste - Ein drabelig fangstmann og husbond og far.

I hola satt kona og tråklet på stakken, mens ungane passet et flammende bål. Så endelig kom han med villsvin på nakken. Og då ble det jubel og kjøttsvoltne skrål. Nå kunne dei ete så mye dei ville. Og ligge på skinnfell og rape i kor. Og ungane sovnet så mette og snille. Og snart sovnet steinalderfar hos hu mor.

Å ja, det var tider i hola på Viste, då randabergbygdå var villmark og skog. Då var det nok ikkje ein fangstmann som gisste at her sko med tidå gå traktor og plog. At her sko stå åkrar og bølga i brisen. Og store butikkar og gardar og hus. Og vilsvin ble avløst av kua og grisen. Og ungar sjå fjernsyn med popcorn og brus.

Nei, kem konne tro at ein randaberggubbe frå steinaldertidå eingang sko få stå som bronseskulptur med si veidemannsklubbe! - Men det var det slugt at han Oddvin fant på.

Karthon Håland