Ved målet
«Hele året tenker jeg bare på øyeblikket da vi skal komme oss bort herfra, men når vi er ved målet er det helt omvendt», sier Moren i Thomas Bernhard sin tekst, en tekst som nå får sin norgespremiere med Riksteatret.
I stykket møter vi en mor med datter som brutalt isolerer seg fra omverdenen, som spinner seg inn i hverandres ensomheter, som viser oss sterkt forstørret hvordan mennesket tillater seg eller nærer seg av sine ekkokammer.
«Jeg har lenket barnet mitt til meg forstår du, og omvendt, og vi trekker på disse lenkene, alltid, for all tid». Når en forfatter blir invitert inn i deres private liv, oppstår konflikter som ytterligere viser spenninger i forholdet mellom mor og datter, og hva setninger fra en fremmed gjør med deres egne vanetanker.
Thomas Bernhards tekst får i denne oppsetningen en kompakt tyngde der karakterene gis en absurd fysisk omstendighet, der de lukkes inne i en begrenset boks. De enkelte karakterene snakker som i en monolog, gjerne forbi hverandre. Dette fremhever tematikkene i stykket, temaer som forgjengelighet, ensomhet, forfall og død, også med sterke komiske virkemidler.
I Johannes Holmen Dahls regi møter vi tre fantastiske skuespillere som vi gleder oss til å turnere Norge med; Anne Krigsvoll, Josefine Frida og Karl-Vidar Lende, der deres roller hver kveld er på reise til et sommerhus ved kysten, nesten ved målet?
Velkommen,
Arne Nøst, Teatersjef
Tid for oppgjør
- Hvorfor dette teaterstykket fra 1981, skrevet av grinebiteren Thomas Bernhard, gir mening i dag? Kanskje fordi det kan inspirere oss til å gi litt mer faen. Ikke holde oss inne med alle og enhver. Kjempe for en ny og bedre verden?
Av Agnes Moxnes
Johannes Holmen Dahl er 37 år. Ferdig utdannet teaterinstruktør i 2015, og etter det norsk teaters svar på Erling Braut Haaland. Storscorer på norske, svenske og danske scener, hedret med Kritiker- og Heddapriser, og publikumsyndling etter bl.a. oppsetninger som Tid for glede på Det Norske Teatret og Hamlet på Nationaltheatret. Hans spillestil er å skjære inn til beinet, og å drible seg til målscoringer ved hjelp av tekst han får til rådighet.
På Riksteatret denne høsten handler det om østerrikske Thomas Bernhard. For første gang skal Ved målet settes opp i Norge. Etter ønske fra Johannes selv.
-Jeg må bare innrømme at jeg synes det er merkelig at dette stykket ikke er blitt vist her før. Men det er selvfølgelig en glede å introdusere ny dramatikk, og nettopp denne teksten ga meg en så god følelse.
-Hvorfor det?
-Ta for eksempel språket. Det går rett under huden på de tre karakterene – Moren, Datteren og Forfatteren.
Det er lett å leve seg inn i selve fortellingen samtidig som vi reflekterer over hva i all verden vi er med på.
Det er fantastisk godt gjort.
For ikke å glemme, Bernhards evne til å flette sammen ulike nivåer.
På ett nivå er det en grusom skildring av psykisk vold, men det er også et nivå som handler om å skrive for teater. Kan teater og litteratur forandre samfunnet?
Og så er det dette med det grusomme og det til tider hysterisk morsomme. På samme tid.
-Er det OK å le av det grusomme, spør regissøren seg selv. Og svarer:
-Ja, det er da det?
-Nå er det prøvetid, hvor ligger utfordringene?
Det er et psykisk voldelig hjem. Overgrep. En voksen datter som sitter fast i morens klør.
Så vi prøver å forstå mekanismene. Forstå mor og datter.
Menneskeliggjøre dem, men også forsvare dem. For det er kjærlighet her ...
-Kjærlighet? En mor som er sin datters diktator, en datter som bøyer seg og en forfatter som gjennomskues. Kan det ikke heller kalles gjørmebryting?
-Det er i hvert fall figurer som sitter fast, og som har stått med gjørme opp til knærne lenge. Det virker ikke som det finnes en vei videre. Nettopp her ligger noe av det sinnet Thomas Bernhard er så kjent for.
Bernhard kritiserer en kraftløs generasjon. Unge mennesker som vil være på lag, heller enn å bryte med sine foreldre. Det er både noe håpløst over det, og en voldsom formaning om å gå i seg selv og forsøke. Å ta et oppgjør.
Når vi ser på verden vi lever i, i dag, er det lett å gi denne gamle grinebiteren rett. Men så er det da heller ikke Bernhards ansvar lenger.
- Så kort sagt ...?
Ved målet er en dyp brønn av vanskelige problemstillinger. Og en forfatter det er vanskelig å ta stilling til.
Men nettopp det gjør ham så god.
Kommer du til å forlate meg?
Det an å tenke seg at Moren i teaterstykket Ved målet er som en edderkopp. Som isolerer byttet sitt med klebrige silketråder, lammer det med gift og fortærer det. Uten tanker om skyld og soning. Utelukkende for å overleve selv.
Men hva hvis hun gjør det mot sin egen datter?
Av Agnes Moxnes
Det er pause i prøvene på Riksteatret. Tid til en prat.
Anne Krigsvoll har hovedrollen i Ved målet. Som Moren. Hun er den som stikker. Skarp, ondsinnet og utilregnelig, for ikke å glemme at hun drikker. Super i seg det ene glasset konjakk etter det andre.
Josefine Frida spiller den nesten stumme Datteren, mens Karl-Vidar Lende er suksess-forfatteren som kommer på besøk. Det er ham publikum kommer til å sette sin lit til. Hvis han bare kan frigjøre en datter som er tvinnet inn i morens nett, kan alle pustet lett ut.
Men klarer han det?
Det er det opp til publikum å finne ut av. Slutten er åpen. Ingen spoilere kan gjøre svaret enklere.
Regissør Johannes Holmen Dahl og scenograf Nia Damerell har i hvert fall bestemt seg for at morens ødeleggende makt skal synes. Til gagns.
Det betyr at skuespiller Josefine Frida, hun som verden best kjenner som den rakryggede Noora i Skam, duknakket beveger seg rundt i et rom som knapt kan være mer enn halvannen meter høyt.
- Det ser ikke behagelig ut?
- Det er vondt! Bare prøv å stå og gå med kroppen i nitti grader. Vi har en fysioterapeut på laget. Det hjelper.
-Men er det noe å vinne på å fordoble datterens elendige liv?
- Det er det det er! Jeg slipper å spille smerten datteren bærer på. Jeg er i den! Bor i den, for å si det som det er.
Kort fortalt, i stykkets første del pakker den symbiotiske duoen Mor & Datter koffertene for å gjøre den årlige reisen til Huset ved havet.
Det vil si – datteren pakker, moren kommanderer. Sånn har det antageligvis alltid vært. Mellom de to. Men denne gangen, for første gang på mange, mange år, skal de få besøk. Av en ung forfatter. Moren værer fare. Kan datteren komme seg løs?
Nei
du kommer ikke til å forlate meg
det kan du ikke
du er ikke levedyktig uten meg
hvis du reiser omkommer du
Men du er fullstendig fri selvsagt
Du kan gjøre hva du vil
det har jeg alltid sagt til deg
fri fri barnet mitt
Nå vær snill å pakke videre
-Hvordan forsvarer en skuespiller et sånt menneske, en mor med så doble signaler?
-Jeg har mine sympatier med henne, svarer Anne Krigsvoll.
-Hun er en ulykkelig kvinne. Da kan man bli skarp. Hatet må rettes ett eller annet sted.
Så inn kommer Forfatteren. Med selvtilliten i orden. Den selvtilliten skal for øvrig smått om senn jekkes ned.
Ondskapsfullheter treffer blink på en verbal slagmark. Morens replikker avleveres rett i fleisen på de to unge.
-Så hvorfor i all verden gjør ikke Datteren opprør? River seg løs. Kommer seg unna?
Josefine svarer:
-Jeg tror hun håper og drømmer om nettopp det. Men hun er blitt så tilpasningsdyktig. I stedet for opprøret, bruker hun alle kreftene sine til å roe ned en psykisk voldelig mor.
Dermed er hun fanget i morens spindelvev.
- Og, legger Anne til, -hun tror det er slik livet er. Hun vet ikke bedre. Datteren er jo så isolert. Av en mor som trolig ikke aner hva morskjærlighet er. Som er uten empati.
Karl-Vidar Lende kommer inn i rommet vi sitter i. Direkte fra filmfestivalen i Haugesund, der han – som krigsseiler Monsen i filmen Krigsseileren – har gått den røde løperen.
-Jeg hater den røde løperen. Men du vet, perverst nok liker jeg den også. Trolig er jeg ikke det eneste teatermennesket som har det sånn. Forfatteren jeg spiller her, er samme ulla. Han er både ydmyk og poserende i sin egen selvopptatthet.
Han tror han er smart. Men Moren lurer ham. Avslører ham. Så kan hun si til datteren sin: - Han der, han er ikke noe for deg.
-Regissør Johannes Holmen Dahl kaller forfatteren, Thomas Bernhard, en gammel grinebiter. Hvordan skriver en grinebiter, Anne?
- Jeg synes det er en av de beste tekstene jeg har vært borti. Men første gang jeg leste den, tenkte jeg; -Gud bevare meg vel, hvordan i helsike skal det her bli bra teater?
Østerrikeren Thomas Bernhard, stykkets virkelige forfatter, er viden kjent for sin store forakt for folket og politiske holdninger i hjemlandet sitt. Det lar seg lett lese inn i replikker om oss som sitter i salen og ser teater, publikum:
“... de får en ørefik fra scenen
og klapper for den
Det finnes ingen større perversitet
enn publikums perversitet”.
-Du liker å avlevere sånne replikker, Anne?
-Jeg elsker det.
Du vet, Thomas Bernhard setter opp et speil.
For å rettferdiggjøre egen eksistens, plager vi hverandre til døde.
Så gærne er vi.
Thomas Bernhard
Thomas Bernhard (1931-1989) var en stor opprører i sin tid, og svært omstridt. Publikum gikk fra teateroppsetninger av stykkene hans. Nå regnes bøkene som klassikere.
Få forfattere har vært så omstridt som Thomas Bernhard. Han er kjent for sin krasse fordømmelse av alt småborgerskap, og spesielt det østerrikske. Han var også sterkt kritisk til den østerrikske kulturen etter krigen, og mente det meste ved den var falsk.
Bernhards romaner og skuespill kretser rundt temaene ensomhet, sykdom og død, men har ofte også et sentralt politisk aspekt. Hans tekster har en høyst original komposisjon. Han utelot fullstendig avsnitt- og kapittelinndelinger, og benyttet seg hyppig av gjentagelser. Gjentakelsen er en av grunnsteinene i den verdenen Bernhards romanfigurer lever i. Setningene har en flytende og musikalsk form, og alt dette gjør at leseren lett blir oppslukt av teksten. Samtidig bidrar hans hang til overdrivelser til at humoren og alvoret i hans historier flettes sammen.
Mange av Bernhards bøker er oversatt til norsk, og flere av hans skuespill er satt opp på norske scener. Blant hans viktigste romaner er Amras, Ja, Billigspiserne, Wittgensteins nevø, Havaristen, Trær som faller, Utslettelse og Gamle mestere, alle oversatt til norsk. Ved målet (Am Ziel), som Riksteatret setter opp høsten 2022, har aldri tidligere vært spilt på en norsk scene.
Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia.
Forfatternes forfatter
Thomas Bernhard blir av mange kalt forfatternes forfatter. Vi vet at mange norske forfatterne elsker ham. Vi har spurt noen av dem om deres forhold til ham.
Vigdis Hjorth:
Thomas Bernhard har skrevet mange for meg uforglemmelige setninger. Fra hans selvbiografiske «Et barn» husker jeg særlig denne:
«Min bestefar, altså min morfar, reddet meg ut av sløvheten og den ødslige stanken av jordtragedie, som allerede milliarder og atter milliarder av mennesker er blitt kvalt i. Han trakk meg, tidlig nok og ikke uten en smertefull opptuktelsesprosess, opp av alminnelighetssumpen, heldigvis med hodet først, så resten.»
Jeg forstår den slik at Bernhard vil gjøre med oss som bestefaren med ham, for det er vel oppgaven for besteforeldre, litterære og andre, å trekke barna ut av alminnelighetssumpen?
Morten Strøksnes:
Thomas Bernards tema utvikles gradvis og sakte i stadig nye variasjoner, som om forfatteren er en komponist som jobber med fuger. Hovedpersonene er vanligvis overdrivelseskunstnere i verdensklasse; tverre, kverulerende, lærde estetikere, hardnakkede individer som ofte biter seg fast i kanskje helt urimelige tanker, og nekter å slippe taket, helt til leseren blir hypnotisert av tankebanene og musikaliteten i språket, eller bryter ut i latter, eller blir sittende og måpe.
Dag Solstad:
Kan ikke si at jeg husker å ha sett Am Ziel (Ved målet), men det minner sterkt om et annet stykke av Thomas Bernhard, som jeg så på et tyskspråklig teater sammen med min hustru Therese Bjørneboe, enten i Berlin, Wien eller Zürich, og hvor tre av det tyskspråklige teatrets virkelig store stjerner spilte Wittgenstein og hans to søstre, sannsynligvis omkring 2005.
For øvrig har jeg lest alt som har vært utgitt av Thomas Bernhard på norsk. Det første var Trær som faller, som jeg fikk i 50-årspresang av Gyldendals daværende konserndirektør Geir Mork, og det er ennå en av mitt livs store litterære opplevelser.
Tore Renberg:
Jeg leste masse Thomas Bernhard da jeg var i starten av tyve-årene, Utslettelse, Trær som faller, Gamle mestere; hans pågående og ramsalte prosa er en rystelse.
Har du lyst til å gå mer på teater? Meld deg på nyhetsbrev her
Les mer på riksteatret.no