Pust inn
Arne Nøst, teatersjef Riksteatret
Pust av Duncan Macmillan er en tekstmosaikk med mange nærbilder av et kjærestepar fra de møtes, gjennom livet til en slutt.
Vi blir konfrontert med de valg og tanker de til enhver tid gjennom tiden sammen baler med. Kan det være riktig å få barn når klimakrise og undergang kan ventes? Er vi egoister når vi hegner kun om Vårt? Elsker vi på ordentlig? Ser vi hverandre? Er det lov å fjase? Hvor mye koster et menneske som svart fotavtrykk på planeten?
Teksten er befriende barokk, den snor seg rundt og gjennom uløselige tanker med stor letthet, den tegner svart himmel over små lyspunkt, og den er kliss gjenkjennelig i sin enkelhet. På en seng av alvor frigir forestillingen latter der vi minst venter det.
Dette er en tett og tankehentende forestilling som kan nå mennesker mellom ung voksen til svært voksen. De fleste vil underveis og etter teppefall kanskje skimte viktigheten av å gi hverandre pusterom på så mange måter som mulig.
Pust ut
Vi elsker dem jo
av Kjetil Østli
1. Et barn?
En ting jeg er blitt ok på, er å få barn.
Jeg fikk først ett, så ett til, så et tredje, så et fjerde. Hvem vet hvor det her ender.
Jeg skal ikke si at det var planlagt, ingenting var planlagt. Planer har jeg for så mangt, men ikke for hvem det ble slutt med, ikke hvem jeg forelsket meg i etterpå - og giftet meg med og heller ikke for barna vi fikk, ikke en gang for jobben jeg fikk, og senere sluttet i. Det skjedde. Jeg skal ikke si at det bare skjedde. Når jeg sier at det skjedde, mener jeg nettopp det. Én dag før jeg møtte kona for første gang, tenkte jeg på noe annet, så klart. Én dag før hun ble gravid, tenkte jeg ikke på barn. Sånn har det fortsatt, og jeg elsker at det ble sånn uten at jeg tenkte det skulle bli sånn.
Og dette ramlet inn i hodet mens jeg så en prøve av Pust.
Hun: Et barn?
Hun: Et barn?
Han: Jeg tenkte bare.
Han vil ha barn, hun vil først ikke ha barn, så vil hun kanskje ha barn, men hva med fremtiden? Hva med global oppvarming, krisene, katastrofene, og hva med kjæresteriet og ungdommeligheten når en tredje part skal prompe og pese fra sin plass i midten?
Der sitter jeg i mørket bak i salen og roper (inni meg).
Dere må ikke tenke så mye! Vær så snill, pust litt, ikke tenk så mye, dere er jo glad i hverandre, jo!
2. Om Damasios følelser
Hva sa nevrologi-professoren Antonio Damasio? At under alles bevissthet, også din, og under tankene, så ligger emosjonene og styrer skuta. Emosjoner er vårt svar på alt vi opplever, og emosjonene får sitt uttrykk i følelsene. Følelsen av sult (for at vi skal få tak i mat), følelsen av tørst (for at vi skal drikke vann), følelsen av urettferdighet (for at vi skal kjempe), av smerte (trekk hånden vekk), varme, kulde, følelsen av lykke (for at vi skal gjøre dette mer), følelsen av ekte kjærlighet (for at vi skal holde på dette), og, så klart, det sterke ønsket mange har om å få et barn (Barn? Nå? Hva? Men er hun den rette? Passer det? Hva med alt jeg skulle gjort?
Emosjonene er fundamentet, emosjonene er drivkreftene.
Rather than being a luxury, emotions are a very intelligent way of driving an organism toward certain outcomes.
Damasio er særlig fin å sitere overfor mennesker som praler med at mens andre er følelsesstyrt, er de selv fornuftsstyrt. Kanskje opptrer de i Dagsnytt 18 som rasjonalitetens fyrtårn, kun fornuft, altså, ikke også med frykt for å dumme seg ut, engstelse for å få jernteppe, drivet etter å knuse mot-debattanten og få enda høyere status, nei, ingenting av det, kun fornuft!
Da jeg jobbet i Aftenposten og holdt skrivekurs, kunne jeg sitere Damasio for å ergre kolleger, men også for å gi enkelte følelsen av kanskje å ha gått seg vill. Det er jo ikke slik at følelser er mykt, mens tall og fakta er hardt.
Emosjoner ulmer under hvert skritt vi tar. Man må gjerne tenke, tenke masse, men lytt iblant, pust et øyeblikk, banket det noe der?
3. Skal vi få barn?
Slutt å snakke, skru av Netflix, logg av Facebook, kom dere til sengs, og om det ikke blir barn, er det uansett bra for immunforsvaret. Kroppen ber om å få gå til sengs, men vi overstyrer følelsen og tenker bare en episode til, bare scrolle enda en gang på Facebook. Nei! Hør hva kroppen roper til deg!
Men skal vi virkelig forsøke å få barn i en tid som vår?
Underveis i Michael Moores Planet of the Humans, filmen som angrep miljøvernere for å la seg kjøpe av kapitalismens salgbare argument om at veksten kan fortsette, så lenge energien er grønn og fornybar, gikk det opp for meg: Det underliggende budskapet er befolkningskontroll. Det er mengden folk som er problemet, ikke måten folka lever på.
Når jeg hører slikt, kjenner jeg på et stort, øde landskap inni meg.
Jeg har altså fire barn, kanskje føler jeg meg presset opp i et hjørne.
Hva sier de egentlig med “for mange mennesker på jorden”? Og hva skjer når man tenker tanken helt ut? Noe stygt og ulekkert og fascistisk. En familie på 6 i Malawi kan slippe ut tre tonn CO2 på et år, mens forkjemperen av befolkningskontroll alene kan slippe ut 20 tonn. Likevel sier sistnevnte indirekte at førstnevnte burde ... vært eliminert.
Men dette er faktisk et sidespor, også i stykket Pust.
4. The Force
I lynraske scener og replikkvekslinger, som vi får tyvlytte til i Pust, fortelles mest av alt en kjærlighetshistorie. Mens de elskende tenker og prater, ser man hvor fine de er og man får så lyst til at de skal finne ut av det. Så oppstår øyeblikket, bortenfor praten og utenfor se-seg-selv-utenfra-blikket, at de bare ligger der, svette, stille, sammenvevet, og det stiger en kraft fra dem.
Det handler ikke om barn eller ikke barn, global oppvarming eller å være et godt menneske. Det handler om kjærlighet, et abstrakt ord, så si heller at de er fri fra tankene, hengitt til den mystiske kraften som stundom oppstår mellom oss, og bare der.
Hør på alle ordene hun bruker, forsvarsverket, før hun kan si det hun tenker:
jeg har alltid hatt et bilde av meg selv, alltid definert meg selv som, skjønner du, at hensikten med livet mitt, funksjonen min her på denne planeten var, men ikke det at jeg noensinne tenkte på det på den måten men når du nå spør eller ikke spør men nevner, starter samtalen, er det bare på grunn av det at jeg tenker på det nå, men det har alltid vært noe gitt, noe jeg gikk utfra helt siden jeg var liten jente og lekte med dukker, det vil si lenge lengelenge før jeg traff deg, det har aldri vært det jeg tror det kanskje burde ha blitt, nemlig en forlengelse av et uttrykk for skjønner du for kjærlighet eller hva skal vi kalle det, at to mennesker kommer sammen, som det alltid har vært, og dette kommer til å høres dumt ut og naivt liksom,
Og det hun ville si, er dette:
men det har alltid liksom vært et bilde av meg selv med kulemage og jeg stråler på den moderlige måten eller triller en barnevogn eller en liten barneseng med en uro hengt opp over den eller synger eller leser Den lille prinsen eller Mummitrollet og det spiller ingen rolle – aldri spilt noen rolle – om det var en gutt eller en jente, bare liten og myk og til å spise opp og den melkeaktige hodelukten og de bittesmå sokkene og latteren og ja, spy, det hører nok med ja, å stelle, å ta vare på og beskytte det, det er instinktet tror jeg
Og fortsatt tenker jeg ikke at dette primært handler om barn eller ikke barn. Mest om et menneske som endelig tør åpne seg for den hun stoler mest på av alle, og kraften som da oppstår.
Kjetil Østli er firebarnsfar, journalist, forfatter og redaktør i nettmagasinet Harvestmagazine.no
