Loading

NEI OG ATTER NEI Av Nina Lykke. Dramatisert av Liv Heløe

Kjære publikum

Første gang jeg leste «Nei og atter nei» lo og humret jeg meg gjennom ulike gjenkjennelser. Nina Lykkes tekst skapte speilbilder med nødvendige overdrivelser. Presist karikert og varmt fortalt.

Etter neste leserunde, da vi hadde bestemt oss for å skape teater av romanen, opplevde jeg teksten på en annen måte. Det komiske trådte litt i bakgrunnen for skildringene av mennesker som leter etter nærhet og mening, menn og kvinner som er fanget i handlingsmønstre de vil ut av.

På scenen er satiren blitt mørkere og mer virkelighetsnær. De treffende scenene gir rom for medfølelse, samtidig som latteren klinger hørbart. Velkommen til en forestilling om mange av oss.

Arne Nøst, Teatersjef

Når det rakner

Av Nina Lykke

Da jeg begynte på «Nei og atter nei» våren 2014 hadde jeg ikke annet enn tittelen. Jeg var oppunder femti på den tiden, jeg var sur og trett, og selv om jeg, i likhet med de fleste andre forsøkte å oppføre meg ordentlig, var nei og atter nei det første svaret som meldte seg, nesten uansett hva jeg ble spurt om.

Det ringte i hodet, dag og natt: NEI OG ATTER NEI. Det var som å være tilbake i trassalderen. En middelaldrende kvinne i trassalderen, det går ikke. Så jeg forsøkte som sagt å oppføre meg ordentlig. Men det trenger man ikke når man skriver.

Og slik ble Ingrid født, en middelaldrende kvinne som bare så vidt orker å finne fram nøklene der hun er hjemme fra jobb og står foran sin inngangsdør. Bak hvilken det befinner det seg to bortskjemte, voksne sønner og en utro mann. Let the party begin!

Dette er en av mine favorittsituasjoner; den dagen det rakner.

Jeg har aldri vært spesielt interessert i skilsmisse og utroskap som tema i seg selv, som i: hvem sin skyld var det eller kunne noe vært gjort annerledes. Men jeg er opptatt av hvordan slike eksistensielle krisesituasjoner påvirker det enkelte mennesket. Hvordan er det å bli forlatt i en alder av femti? Hvordan er det å være den som forlater? Hvordan er det å gå i gang med et nytt kjærlighetsforhold på dette grunnlaget? Alle disse hendelsene som kan fremstå som så klisjéfylte og banale, rett og slett fordi de skjer med så mange, men som for dem det handler om, er ytterst dramatiske og livsforandrende.

Selvsagt - og heldigvis - visste jeg ikke at «Nei og atter nei» skulle komme til å bli teater da jeg skrev boka. Hadde jeg visst det, ville jeg gått meg vill i dialoger og sceneanvisninger, og boka ville aldri blitt ferdig.

Jeg er mer interessert i det indre - i essensen av fortellingen. Det er det som gjør det til noe annet enn om vi hadde laget en film.

Regissør Maren E. Bjørseth