Loading

Når livet gir meg utfordringer Hvem er jeg da?

Det eneste som er forutsigbart er at livet er uforutsigbart. Selv om jeg ikke kan kontrollere hvilke utfordringer jeg møter eller når jeg kan møte dem, kan jeg styre hvordan jeg reagerer. Når Livet gir meg utfordringer - eller sagt på en annen måte - skaper direkte hindringer -

Hvem er jeg da. ... ?

For utfordringene kan fremkalle det vi betegner som svakheter – hendelsene kan i ulike sammenhenger redusere meg .

Svakhetene viser seg på det fysiske, kognitivt eller i adferd og forårsaker en flom av negative følelser. De kan stoppe meg fra å handle i tråd med mine verdier og rett og slett hindre meg å være kaptein på egen skute. Jeg kan bli stoppet fra å gjøre det som jeg tenkte var min oppgave her i livet .

Når jeg snakker om svakheter er det ikke at jeg er svak, men svakheter er en del av det å være menneske. Å innrømme og møte svakheter er en styrke.
Svakhet kan omskrives som vekstområde, utfordring eller uheldig mønster

9. AUGUST 2021 KL 18:25

Mange har fått med seg hva som skjedde den 9. august- kort fortalt fikk jeg et slag - blodpropp i hjernen. På noen sekunder var jeg lammet i venstre side – jeg snakket utydelig og fikk en rekke utfordringer. Jeg skal ikke skrive noen historie om dette nå, men heller fokusere på hvordan jeg har opplevd å møte det uforutsigbare – og håndtere konsekvensene?

Det å være halvveis - for det er slik jeg føler meg – enarmet, treg, haltende og ute av stand til å gjøre det jeg har gjort i mer enn 60 år- kjennes sårt. Jeg har i perioder hatt lyst til å gjemme meg, da min egen identitet har vært så vanskelig å akseptere.

En av våre største frykter(også min ) handler om å ikke passe inn, ikke være god nok. Når jeg er sånn halveis fysisk er jeg ikke i nærheten av det jeg tidligere har sett på som god nok. Jeg har alltid tenkt at jeg faglig ikke er god nok uten bachelor eller master, ikke smart nok, ikke rik nok, ikke kjent nok." Så hvordan blir jeg sett på eller anerkjent nå?

Å få hjerneslag er en stor omstilling til å leve livet – jeg må finne løsninger på det som før har vært trivielle selvfølgeligheter i hverdagen. Lære å gå, dusje, kle på meg -ta på sko og knytte skolisser. Lage mat - fixe håret. Jeg har språkvansker og jobber med å finne mitt uttrykk, samtidig handler det om behovet for relasjoner - evnen til å oppleve at jeg passer inn.

.

Å si at alt blir som før er for meg ikke sant – jeg har troa på at jeg blir fysisk så god som gull, men opplevelsen og erfaringen gir meg læring i livsmestring og personlig utvikling. Jeg tror jeg kan få min første uoffisielle master 😆

Vi mennesker har et sterkt behov for tilhørighet og verdsetter forbindelser med andre. Behovet for tilhørighet og flokken er ikke redusert. – så da er spørsmålet; - er jeg god nok selv om jeg ikke får håret på plass som før eller går som en full sjømann…?

Det å komme seg videre, handler i stor grad om å omstille seg – på mange områder – samtidig. En av nøklene er aksept – å se på realitetene og si – «her er jeg nå» uten å vurdere situasjonen og tenke hvor jeg kunne ha vært eller hvordan det var tidligere. Ikke å resignere og godta, men akseptere og etabler et nytt startpunkt. En annen nøkkel ligger i det å klare å finne ting å bli glad for og være sammen med andre – kanskje også på nye arenaer.

Jeg har fått oppleve at folk bryr seg om - det gjør meg kjempeglad. Det viser en inderlighet i relasjoner som jeg setter umåtelig høyt. Og vissheten om at de som jeg har hatt som venner, bekjente og kunder søker meg og fortsatt trenger meg gjør at jeg også føler meg verdsatt. For det er lett å føle seg hektet av og ubrukelig - men fordi en arm ikke helt vil samarbeide så er ikke Elsa uvillig til å bidra.

Jeg kjenner meg på mange måter som før -jeg tenker som før og reflekterer og skaper (mer enn?) før. OK, jeg blir fortere sliten enn før, men det kan jeg kontrollere. Til alle dere der ute som jeg har truffet på min vei - jeg trenger dere i livet mitt fortsatt - og jeg tror at noen av dere også trenger meg.

Det gir mestring når jeg opplever at noen har troen på meg.

Som perfeksjonist skammer jeg meg over å være annerledes enda jeg VET at det ikke teller. Jeg er ærlig - oppriktig når jeg sier at jeg har følt meg langt fra god nok nå - etter 9. august. Ja jeg skammer meg over å være så ærlig, Jeg er fysisk svakere og anderledes enn før – og jeg kjenner på skam -over å være svak, men like mye over alle disse tanker om meg selv .

Og i møte med slike tanker så vil jeg trekke frem selvmedfølelse. De tre pillarene i dette begrepet er «Vennlighet mot meg selv», «Fellesskapet» – slik er det mange som har det, og til slutt «Bevissthet – Mindfulness». Oppmerksomhet på hvordan situasjonen er – med aksept og uten å dømme – og ikke med selvmedlidenhet.

Hva er forskjellen på selvmedlidenhet og selvmedfølelse? Selvmedlidenhet sier «stakkars meg» og er fokusert kun på meg selv. Selvmedlidenhet isolerer meg fra omverdenen mens selvmedfølelse åpner opp for omsorg og tilhørighet. Selvmedfølelse sier; Slik har vi det alle sammen – en felles menneskelig opplevelse.

Det eneste som er forutsigbart er at livet er uforutsigbart, så når Livet gir meg utfordringer - hvem er jeg da. ... ?

Jeg tror det riktige spørsmålet er – HVEM ØNSKER JEG Å VÆRE?